Moses: lovpakten

Hvilken betydning fikk Moses for israelsfolket?

(Ca.1500 - 1400 f. Kr)

Egypts herskere, faraoene, fryktet at israelittene skulle bli så tallrike og sterk fokegruppe at de kunne overta makten i landet. De ble derfor undertrykket og måtte arbeide som treller. I et tilfelle ble deres guttebarn under to år drept for å begrense folkeveksten. Men én familie la sin gutt i en kurv på Nilen. Han ble funnet av faraos datter, som tok ham som sin fostersønn og oppdro ham som egyptisk prins. Han fikk navnet Moses. (2 Mos 2,10)

Moses fikk kjennskap til sin bakgrunn som israelitt. Da han ble voksen, flyktet han. I ødemarken ble han kjent med "Abraham, Isak og Jakobs Gud". Moses fikk et kall til å føre israelsfolket ut av Egypt og tilbake til Kanaans land, som Gud hadde lovt israelittenes stamfar Abraham. (2 Mos 3,10)

Farao nektet israelsfolket å dra, men Gud sendte en dødsengel gjennom landet. Engelen gikk forbi israelittenes hus, som hadde slaktet et offerlam og strøket lammets blod på dørkarmene. Blodet reddet dem. Samme natt forlot israelsfolket Egypt. Selv om de opplevde utvandringen som vanskelig, ledet Gud dem og forsørget dem. Utgangen fra Egypt feires hvert år som påske, det hebraiske ordet Pesach betyr "forbigang". Dette var også en profetisk handling som forutsa hvordan Gud ville frelse menneskeheten med et blodoffer.

«Hvis dere adlyder min røst og holder min pakt, skal dere være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg. Dette er de ordene du skal si til israelittene.» (2 Mos 19,3-6)

Ved fjellet Sinai opprettet Gud en pakt med dem som sitt eiendomsfolk. Pakten besto av ti bud skrevet på to steintavler. Lovpakten samlet de 12 israelstammene som ett folk, én nasjon. Men paktens dypeste hensikt var å vise dem hvor avhengig de var av Guds nåde. Folket forpliktet seg til å holde budene, men de erfarte at de ikke var i stand til å oppfylle Guds hellige krav. De måtte stadig omvende seg for å unngå Guds dom. De behøvde frelse.

«For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.» (Rom 3,20)